Blant stedene med historier og kunnskap fra svunnen tid, som ligger Knut nært til hjertet, er Eggedal mølle. Han er med som frivillig på stedet, og er en av dem som sørger for at besøkende hver sommer kan se gamle arbeidsteknikker bli vist i praksis.
Han har allerede hatt ei økt med dugnadsarbeid nede på mølla, når vi møter ham hjemme i Eggedal en formiddag i juni. Knut og kona Margrete bygde huset for noen år siden, som kårbolig til gården Søre Rugland, da eldstesønn Aslak overtok gården.
Man skal ikke prate lenge med Knut før man hører at han ikke er oppvokst i Eggedal. Dialekta røper at han er telemarking. – Jeg er fra Kviteseid, og var på jobb i Eggedal på begynnelsen av 70-tallet, da jeg traff Margrete, forteller Knut. Den gangen jobbet han med skogkartlegging. – Det var sesongarbeid som jeg holdt på med det om sommeren i flere år, sier han. Knut og Margrete ble et par, og overtok etter hvert Margretes hjemsted.
Knut kan nyte en formidabel utsikt hjemmefra.
– Vi hadde noen dyr på gården, først melkedyr, så fôringsdyr, og til slutt sau, men drev aldri stort, forteller Knut.
Til gården hører det eiendom i fjellet, så Knut har hovedsakelig jobbet med tomtesalg og hyttebygging i området rundt Ruglandsetra. – Nå tar jeg ikke på meg å bygge hele hytter lenger, men tar mindre jobber som å skifte vinduer og lignende, sier han.
Knut og Margrete har tre barn, og disse har til sammen sørget for hele sju barnebarn i løpet av fire år. – Det er veldig moro, men jeg skal nok ikke skryte på meg at jeg passer dem så mye. Bestemor er derimot ambulerende og farter både til Rollag, Hokksund og ned på gården for å hjelpe til med barnebarna, forteller Knut.
Knut har en imponerende samling av gamle økser hjemme i verkstedet sitt.
Mye dugnadsarbeid
På våren og sommeren bruker Knut noe av tiden sin på Eggedal mølle for å forberede til sesongåpning. Han har gode «kollegaer» i den frivillige innsatsen på mølla, og forteller at blant annet Reidun og Håkon Frøvoll er der både seint og tidlig.
Knut er opptatt av fortida, og synes det er stas å vise fram gamle arbeidsteknikker. Den gamle oppgangssaga som opprinnelig stod ved Grima i nedre Sigdal lever i beste velgående på mølla etter at den ble flyttet oppover for mange år siden. – Saga er ganske avansert for sin tid, forteller Knut.
Nytt av året på mølla er at de skal vise hvordan tømmerstokker tidligere ble brukt til såkalte postrør, eller vannrør. Til det har de fått låne et fire meter langt bor, og Knut og de andre frivillige på mølla gleder seg til å prøve det. Men de skulle ønske den yngre garde også var til stede.
– Vi er jo ei arbeidsgruppe av ganske tilårskomne folk som holder på der, humrer Knut, som selv har blitt 70 år.
Håper på Trillemarkasenter
Kanskje kan mulighetsstudien for Eggedal som nylig ble presentert på Eggedal samfunnshus bidra til en ny giv, og lokke flere yngre til stedet. I mulighetsstudien presenteres blant annet et Trillemarkasenter, med helårsarbeidsplasser, på området rundt mølla.
Ideen er ikke ny, men ble lansert for flere år siden, den gangen med plassering ved Lauvlia. Dette senteret ble det ikke noe av, men nå har altså styret for Tveitensamlingene og Møllas venner foreslått området rundt Eggedal mølle som lokasjon for et mulig Trillemarkasenter.
– Vi søker nå 1,2 millioner kroner i prosjektmidler som kan finansiere detaljplanlegging for et senter rett ovenfor mølla, forteller Knut.
Bakgrunnen for etableringen av et slikt senter er verningen av deler av Trillemarka og Rollagsfjell. Den siste vernerunden for 10 år siden førte til at en rekke grunneiere i området ble berørt, da hele 147 000 mål ble definert som naturreservat. Det gjør området til Norges største skogreservat, og sannsynligvis står det som er Nord-Europas eldste levende grantre i Trillemarka. Verningen førte til at grunneierne mistet muligheten til å tjene penger på skogsdrift i området, og Knut forteller at for noen gikk prosessen nesten på helsa løs.
- Noen følte at de ble beskyldt for ikke å ta vare på eiendommen sin. Men det var jo nettopp det de hadde gjort, tatt vare på den, så den var verdt å verne, sier Knut. Selv om striden mellom skogeierne på den ene siden og vernemyndighetene på den andre siden var ganske hard, har årene gått, og Knut presiserer at ingen surmuler nå.
– Nå må vi heller se på hvordan vi kan samarbeide med vernemyndighetene og faktisk gjøre noe ut av Trillemarka. Vi ønsker å få til et senter der folk kan komme og søke kunnskap om Trillemarka og ha det som en inngangsportal til området, forteller Knut.
Vil vise sporene etter menneskelig virksomhet
For Knut, og flere andre historieinteresserte, er det viktig å påpeke at det ikke bare er rødlisteartene og den tilsynelatende uberørte naturen som kan trekke folk inn i Trillemarka. – Vi samarbeider med biologer som kan bistå med kunnskap om naturen, men for oss er det like viktig å vise fram kulturhistorien.
– Trillemarka er ikke villmark og uberørt natur, for her har det vært skogsdrift og seterdrift i lange tider, sier Knut entusiastisk.
Selv går han en del i skog og fjell, og oppsøker helst steder der det har vært menneskelig virksomhet. Han tror flere ville ha glede av det samme.
Status på Trillemarkasenteret i dag er at DRMA Arkitekter har tegnet et forslag til plassering og utforming av senteret, og at arbeidsgruppen søker om å få prosjektmidler til detaljplanlegging av senteret på statsbudsjettet. Nøktern som han er, sier Knut at planene kanskje er urealistiske og langt fram i tid, men det jobbes allikevel flittig for å faktisk få til noe. Han tror mange mener at myndighetene fortsatt skylder en innsats for at verningen skal komme både bygdefolk og besøkende til gode.
Illustrasjonsfoto av et mulig Trillemarkasenter. Foto: Mir - Bergen/DRMA Arkitekter.
– Vi prøvde å komme med på statsbudsjettet i fjor, men da var vi nok for sent ute. I år har vi igjen invitert Buskerudbenken fra Stortinget for å drive litt lobbyvirksomhet, og håper at de er positive, sier han.
Om det bevilges en startfinansiering på 1,2 millioner kroner, som de har søkt om, har de kommet godt i gang. Knut har stor tro på at plasseringen av et Trillemarkasenter på mølleområdet vil være positivt. – Da får vi også et sted å vise fram alt det vi har i Tveitensamlingene, sier han. Forhåpentligvis kan også Trillemarkasenteret trekke ung og kunnskapsrik arbeidskraft til bygda, i tillegg til natur- og historieinteresserte besøkende.
«Det går vel ikkje an å gjøra slekt noko!»
Noe som allerede trekker folk i tusentall til en av Trillemarkas inngangsporter, er Madonnastatuen på Bjørneskortenatten. Historien om hvordan i alle dager dette gikk til, begynner i 1989. Da testamenterte Anne Margrethe Bugge et stort område til Sigdal kommune, med en klausul om at det skulle settes opp en Madonnastatue i området. Fru Bugge døde i 1995, og årene gikk. Hennes ønske var ikke glemt, men mange syntes nok det var litt rart.
Knut har en fortid fra kommunestyret i Sigdal på 90-tallet, og har vært i det kommunale styret for Sigdal kommunes arealer i Trillemarka i flere perioder. Han forteller at det stadig ble pratet om denne statuen, men at det ikke var oppe som formell sak.
– Tonen var nok mer «det går vel ikkje an å gjøra slekt noko», humrer Knut.
– Jeg skal nok innrømme at jeg syntes det var litt merkelig selv, men tenkte at det kunne jo være litt artig og. Da Sigrid Kvisle og Gunnar Båsen også kom inn i forvaltningsstyret, tok jeg mot til meg og spurte om vi ikke skulle foreslå for kommunen at vi får opp denne statuen. De var enige, og vi fikk raskt tak i kunstneren Turid Angell Eng, som ble vilt begeistra for ideen. Vi søkte kommunen om å bruke midler fra Trillemarkafondet, og selv om noen syntes det var en dårlig idé, fikk vi flertall, forteller Knut.
I kjølvannet av verningen fikk Sigdal kommune nemlig 10 millioner kr, som er plassert i Trillemarkafondet. Avkastningen fra disse midlene skal brukes til formål som kommer Sigdals befolkning til gode, blant annet utvikling av natur- og friluftsrelaterte aktiviteter i Trillemarka.
Snart 10 år siden avdukingen
Arbeidet med å få til en Madonnastatue begynte for alvor i 2005, og planen var opprinnelig en bronsestatue, lik «Mannen med katten» i Eggedal. Valget falt til slutt på lys granitt i stedet, noe Knut er glad for i ettertid.
Den 20. juni 2009 ble den ferdige granittstatuen endelig avduket. Madonnaen ble produsert i Vietnam, kjørt med lastebilen til Toralf Kaugerud opp til Frøvollsetra og så med helikopter det siste stykket opp til Bjørneskortenatten 1020 moh.
Med årene har også en steinbelagt sti gjort tilgjengeligheten enda bedre, og folk strømmer i tusenvis til det spektakulære skuet. Nytt i år er blant annet en besøksteller. Knut er spent på tallene den vil vise. Han vil også skryte av grunneier Gunbjørn Aasand som har lagt mye ressurser i stien. – I sommer skal de lage en runde, så man kan gå en annen vei ned fra statuen. Det blir flott, roser Knut.
Neste år blir det stor markering av 10-årsjubileum, og Dronning Sonja er invitert. Knut er spent på om hun takker ja.
– Jeg skjønner godt de som syntes dette var spesielt, men jeg så et potensiale fra starten av. Allikevel har det blitt mye større enn jeg kunne forestille meg, og det er en sterk opplevelse å se denne flotte statuen ute i naturen, avslutter den entusiastiske og idérike mannen, som virkelig gjør sitt for bygda.